tirsdag 4. august 2009

Støtt opp om SORGENFRI


Sorgenfri er et gatemagasin i Trondheim. Magasinet selges av hjemløse, rusmisbrukere og andre vanskeligstilte. Målet er å tilby en arbeidsplass for vanskeligstilte personer. Et magasin koster kr 50,- halvparten går til selger.
I SORGENFRI kan du finne mange flotte tekster, dikt, tegninger, bilder og reportasjer. Det er absolutt et dagsaktuelt magasin. Støtt opp og kjøp et blad neste gang en selger stopper deg og spør om du vil kjøpe et, stopp og svar JA med et smil:-) Hjelp et medmenneske.
Personer og bedrifter kan tegne støttemedlemskap i Foreningen Sorgenfri. Støttemedlemmene bidrar til en stemme i Trondheim og samtidig et viktig selvhjelpsprosjekt for rusavhengige og andre uten vanlig inntekt.
For mer informasjon send en e-post til:
redaksjonen@sorgenfriweb.no
De jobber med å få til en nettside, HER, som skal være oppe å gå i løpet av august.
Her er en finurlig og god tekst fra SORGENFRI men jeg vet dessverre ikke hvem som har skrevet den. Her er den:

BITTER LENNON

En billig overgang kan være befriende. For selv om enhver spaltst gjerne vil smykke sine skriverier med smarte, overraskende vendinger som bygger bro mellom forskjellige deler av teksten på en elegant, ja sågar tankekrevende måte, er det minst like deilig å ta en billig, nærliggende og litt pinlig vri. Nå vil jeg ikke gå så langt som til å si at det enkle ofte er det beste. Det gir helt feil assosiasjoner, men det må ikke bli for vanskelig heller, for sært, slik at leseren ikke får med seg poenget.
La oss prøve denne: Nå er det vinter, bakken er dekket av snø, så hva er vel mer naturlig enn å skrive om David Lynch?
For det skal ikke være usagt, høstens gjensyn med Twin Peaks har vært en sann glede. Selv om vi har alle episodene på DVD, og selv om vi har sett dem både en og to ganger, så er det – i alle fall for oss som opplevde Twin Peaks på nittitallet – noe eget og unikt ved å sette seg forran tv-en sent en fredag kveld, øye til øye med et minneverdig syn, så å si, og gjenoppleve en knapp time kulturhistorie.
At Twin Peaks satte sitt preg på nittitallet, er sikkert, ganske åpenbart er det også at nittitallet (jada, jada – slutten av åttitallet) satte sitt preg på Twin Peaks. Men selv om ikke alle karakterene fremstår som like minneverdige i dag, er det noe enestående og foruroligende ved Dale Cooper og hans nærmeste omgangskrets. Her har vi det meste, men det slår meg at de burde gjort plass til Snåsakaillen, elle Snåsamannen som han kaller seg nå. Han og Log Lady ville blitt et fint par. Skremmende, vil noen si. Men trygt på samme tid.
Her forleden hadde jeg gleden av å delta i et bryllup. En slektning måtte gifte seg. Selskapet skulle finne sted på Søvasslia, et leirsted på fjellet mellom Orkdal og Kyrksæterøra. Vi dro oppover fredag kveld. Vertskapet trakk seg tidlig tilbake til en nærliggende bygning, og dermed hadde vi hele Søvasslia ungdomssenter for oss selv. De andre la seg tidlig. Selv ble jeg sittende oppe. Fredag kveld. Det nærmer seg midnatt. Mørkt, stille, store rom, lange korridorer. Et opplyst kjøkken med kniver på veggene. Og nederst i gangen – en gammel TV.
Jeg er glad det ikke var The Shining de viste den kvelden, for å si det sånn. Jeg føler meg tross alt litt tryggere på Bob en Jack Nicholson. Men har du sjansen til se Dale Cooper, Laura Palmer og dvergen alene i TV-kroken på Søvasslia, så la ikke sjansen gå fra deg.
Jeg skal ikke dvele ved dette med bryllupet, men nøyer meg med å sitere et vers fra en sang som jeg sammen med slekt og venner fikk anledning til å synge i kirka påfølgende dag. Den var ganske fin, synes jeg:

”Guds godhet sang i sinnet
og rørte Edens trær
den kveld da mann og kvinne
først kom hverandre nær.
De så Guds skaperglede
dypt i den annens blikk,
og blomster dannet kjede,
og alt ble til musikk.”

Men tilbake til overgangen. Den billige. For det var slett ikke David Lynch deet skulle handle om denne gangen. Så la oss prøve igjen:

Nå er det vinter, bakken er dekket av snø. Så hva er vel mer naturlig enn å skrive om Mark Frost? Hvem er han egentlig? Hvor ble han av? Hva skjedde? Hvem vet?

Fåglarna kanskje, eller Google.

2 kommentarer:

  1. Jeg bruker å kjøpe Sorgenfri:) Synes det er vasnkelig å gå forbi en selger som står der,og ikke ha kjøpt det,men ikke ha kontanter i lomeboka! Og når jeg da endelig har fått somla meg til å kjøpe bladet,og blir spurt om å kjøpe,og sier: Det bladet har jeg,så er det bare så fint og takknemlighet,tiltross for at en ikke kjøper av den selgeren! Det imponerer meg:)
    Så jeg føyer meg inn i oppfrodringa di: STøtt opp om Sorgenfri!!

    SvarSlett
  2. ..he he..søvasslia ja..der har jeg da vært på leir....alt du finner på..inspirerende lesing hos deg....

    SvarSlett