Pay it forward= PIF

PIF is about giving but also about to get!

I will send a handmade gift to the first three to comment on this post.

It can be almost anyting as long as the gift is handmade and the gift should arraive to the receiver within 365 days from when the blogpost was created.

When you comment on this post, you also have to promise to take PIF to your own blog and offer your reader the same thing.

Do anybody want to join me?

Støtt opp om SORGENFRI

Sorgenfri er et gatemagasin i Trondheim. Magasinet selges av hjemløse, rusmisbrukere og andre vanskeligstilte. Målet er å tilby en arbeidsplass for vanskeligstilte personer. Et magasin koster kr 50,- halvparten går til selger.
I SORGENFRI kan du finne mange flotte tekster, dikt, tegninger, bilder og reportasjer. Det er absolutt et dagsaktuelt magasin. Støtt opp og kjøp et blad neste gang en selger stopper deg og spør om du vil kjøpe et, stopp og svar JA med et smil:-) Hjelp et medmenneske.
Personer og bedrifter kan tegne støttemedlemskap i Foreningen Sorgenfri. Støttemedlemmene bidrar til en stemme i Trondheim og samtidig et viktig selvhjelpsprosjekt for rusavhengige og andre uten vanlig inntekt.
For mer informasjon send en e-post til:
redaksjonen@sorgenfriweb.no
De jobber med å få til en nettside, HER, som skal være oppe å gå i løpet av august.

Her er en finurlig og god tekst fra SORGENFRI men jeg vet dessverre ikke hvem som har skrevet den. Her er den:

BITTER LENNON

En billig overgang kan være befriende. For selv om enhver spaltst gjerne vil smykke sine skriverier med smarte, overraskende vendinger som bygger bro mellom forskjellige deler av teksten på en elegant, ja sågar tankekrevende måte, er det minst like deilig å ta en billig, nærliggende og litt pinlig vri. Nå vil jeg ikke gå så langt som til å si at det enkle ofte er det beste. Det gir helt feil assosiasjoner, men det må ikke bli for vanskelig heller, for sært, slik at leseren ikke får med seg poenget.
La oss prøve denne: Nå er det vinter, bakken er dekket av snø, så hva er vel mer naturlig enn å skrive om David Lynch?
For det skal ikke være usagt, høstens gjensyn med Twin Peaks har vært en sann glede. Selv om vi har alle episodene på DVD, og selv om vi har sett dem både en og to ganger, så er det – i alle fall for oss som opplevde Twin Peaks på nittitallet – noe eget og unikt ved å sette seg forran tv-en sent en fredag kveld, øye til øye med et minneverdig syn, så å si, og gjenoppleve en knapp time kulturhistorie.
At Twin Peaks satte sitt preg på nittitallet, er sikkert, ganske åpenbart er det også at nittitallet (jada, jada – slutten av åttitallet) satte sitt preg på Twin Peaks. Men selv om ikke alle karakterene fremstår som like minneverdige i dag, er det noe enestående og foruroligende ved Dale Cooper og hans nærmeste omgangskrets. Her har vi det meste, men det slår meg at de burde gjort plass til Snåsakaillen, elle Snåsamannen som han kaller seg nå. Han og Log Lady ville blitt et fint par. Skremmende, vil noen si. Men trygt på samme tid.
Her forleden hadde jeg gleden av å delta i et bryllup. En slektning måtte gifte seg. Selskapet skulle finne sted på Søvasslia, et leirsted på fjellet mellom Orkdal og Kyrksæterøra. Vi dro oppover fredag kveld. Vertskapet trakk seg tidlig tilbake til en nærliggende bygning, og dermed hadde vi hele Søvasslia ungdomssenter for oss selv. De andre la seg tidlig. Selv ble jeg sittende oppe. Fredag kveld. Det nærmer seg midnatt. Mørkt, stille, store rom, lange korridorer. Et opplyst kjøkken med kniver på veggene. Og nederst i gangen – en gammel TV.
Jeg er glad det ikke var The Shining de viste den kvelden, for å si det sånn. Jeg føler meg tross alt litt tryggere på Bob en Jack Nicholson. Men har du sjansen til se Dale Cooper, Laura Palmer og dvergen alene i TV-kroken på Søvasslia, så la ikke sjansen gå fra deg.
Jeg skal ikke dvele ved dette med bryllupet, men nøyer meg med å sitere et vers fra en sang som jeg sammen med slekt og venner fikk anledning til å synge i kirka påfølgende dag. Den var ganske fin, synes jeg:

”Guds godhet sang i sinnet
og rørte Edens trær
den kveld da mann og kvinne
først kom hverandre nær.
De så Guds skaperglede
dypt i den annens blikk,
og blomster dannet kjede,
og alt ble til musikk.”

Men tilbake til overgangen. Den billige. For det var slett ikke David Lynch deet skulle handle om denne gangen. Så la oss prøve igjen:

Nå er det vinter, bakken er dekket av snø. Så hva er vel mer naturlig enn å skrive om Mark Frost? Hvem er han egentlig? Hvor ble han av? Hva skjedde? Hvem vet?

Fåglarna kanskje, eller Google.

Hvor langt må jeg gå???

Er du som meg svak for de ferske velduftende hvetebollene som selges over alt for tiden?

Klarer ikke du heller alltid å stå over de "gode" tilbudene som ta tre og betal for to?

Sjokoladeboller kan være godt å kose seg med en gang i blant, men hvis det blir mange boller kan resultatet raskt bli at en legger på seg.

Så da undres jeg litt....

Hvor langt må jeg gå for å bli kvitt sjokoladebollene?

Skal vi se......

1 bolle - > 30 minutter rask gange

2 boller - > 55 minutter raskgange

3 boller - > 1 time og 25 minutter rask gange

Såååå...... hvis noen lurer på hvor jeg er... så er jeg ute og går for harde livet!

Håpet på riksvei 13

Han dukker nok opp skal du se, sa hun.
- Hvem da?
- Drømmemannen.
- Når da?
- Til våren. Når våren kommer, vil det myldre av kjekkinger i byen. På kafeer, i parker og på disco'n vil det poppe opp lekre mannfolk frem fra vinterdvalen, og vi kan velge og vrake. Det blir som å velge mellom polkagris, marsipanbrød og moccabønner - du tar alle tre.
- Bare folk som har opplevd krigen som liker moccabønner.
- Ikke vær så vanskelig.
Denne samtalen mellom meg og ei venninne fant sted mens vi pimpet rødvin i sluddbefengte april. Men våren kom og gikk, og vi fikk verken smakt polkagris eller marsipanbrød. Så kom juli, vi tvinnet tommeltotter og ventet på at ferien skulle starte.
- I sommer. Det er i sommer han dukker opp, sa hun.
- Hvem da?
- Mennene i våre liv, selvsagt.
- Det er håp i hengendesnøre. Selv om det er syltynt.

Vi var tre venninner som hadde planlagt klatreferie i Lofoten blant tinder og banditter. Og sikkert noen gleder i form av kjekke menn med overdimensjonerte underarmer. Men det var varslet regn, sludd og tåke i Nordland hver gudskapte dag av ferieuka. Vi omrokkerte planene, og dro til Rogaland i stedet. Rogaland er neppe kjent for tinder eller hardhauser, men det var i hvertfall meldt sol og varme. Vi stappet SUV-en full med telt, sommerkoteletter og klatreutstyr og kjørte et halvt døgn til vi nådde klatreklipper og hav. Vi klatret og campet og gjorde kål på et dusin vinkartonger. Men ikke en polkagris var å spore så vidt mitt nærsynte blikk kunne se. Når alt kom til alt traff vi ingen mennesker, unntatt en bataljon badende skrikerunger med bløte konsonanter og fri oppdragelse.

Etter ei uke var det tid for vendereis, og vi valgte returen gjennom Hardanger og Hardangervidda. Et stykke forbi Odda og videre på riksvei 13 mot Eidfjord, åpenbarte det seg noe som både kunne være et marsipanbrød og en polkagris.
- Brems! Der går det en kjekking. Se, langs veien, pekte jeg.
SUV-en bremset opp så hollenderne i bobilen bak oss fikk andre ting å tenke på enn å knipse bilder av Folgefonna. I motgående retning kom en mann ruslende. Han var nøttebrun i bar overkropp, og på lang avstand framsto han som en juvel av arten. Men nedbremsingen førte oss nærmere objektet, og det viste seg at vi slett ikke hadde å gjøre med noe som lignet et Gullbrød. Han minnet mer om en daggammel rollerburger på Statoil.
- Herre Jeremia, han er jo gammel. Han har sikkert fem unger, sa jeg skuffet.
- Er vel ikke noe galt i å ha unger, sa tobarnsmoren bak rattet.
- Okei, da. Han har sikkert fem barnebarn.
- Du er nå ikke akkurat en duggfrisk blomme i Hardanger du heller lenger. Du har jo fått rynker rundt kneskålene, sa hun i baksetet lakonisk.
- Okei, jeg gir meg.

Sommeren gikk, det er august og snart er det høst. Men til vinteren - det er da det skjer. Da skal vi kaste snøret så langt det er mulig, og dra i land en skikkelig godbit.
For det er håp i framtida. Og det er håpet som holder oss oppe. Det kommer alltids noe godt bak neste sving, i neste måned. For godsakene kan vi vente på - om det så er en moccabønne.

Akk ja.... sånn kan det være. (Kommentar fra rosa:-) )

Teksten er Kari Hovde, som jobber som journalist i Adresseavisen, sitt "TANKESTREIF" fra Ukeadressa i12. august 2006.

LOPPEMARKED 10. juni

Det bir loppemarked på Nardo Skole, Trondheim,
10. juni kl 15.00 til 18.00!

Skolen har den årlige kulturdagen med loppemarked der det blir salg av "ting og tang", men desverre ikke møbler og store ting. Pengene som elevene får inn går som alltid til gatebarn i Manila. Jeg vet at hele skolen er engasjert i dette og har vært det i mange år. De hadde for noen år siden besøk av
Rachel Trovi, hun fortalte om sitt arbeide for fattige og gatebarn i Manila og gjorde sterkt inntrykk på elevene. Rachel driver
ma-ma Children's Center of Norway.

Har du noen lopper å bidra med kan du levere de på Nardo Skole hverdager mellom kl 8.00 til 15.30. Eventuelt ringe 922 54 353 eller 928 26 626 så kommer det noen og henter loppene hjemme hos deg.

Jeg gleder meg! Kanskje vi sees?

Du kommer STYRKET ut av det

Motgang i livet opplever de fleste, men hvordan takler vi den er nok forskjellig.
Handler det om at vi kan velge hvordan vi vil håndtere motgang? Handler det om holdning? Kapasitet? Eller handler det mer om nettverk, venner og familie som en har rundt seg og som er der og hjelper/støtter en ? Eller styrken i oss selv ? Skal en alltid være så flink og håndtere det som kommer, sorg og motgang? Er det greit/lov å "møte veggen" (vegg!? -hvis en har det tungt og vanskelig kan det kanskje føles mer som ei grøft eller kanskje et stup enn en vegg) og miste kontroll?

Tankene,meninene og hva som er rett og galt om dette er mange og individuelle. Og jeg tenker at slik skal det være. Men møter du et medmenneske som er midt i "veggen" så vær nettopp et medmeneske som bryr seg! Et smil med øyne som ser og viser forståelse. En klem med et smil. Eller en hyggelig melding på mobilen kan gjøre godt:-)

Når en da er kommet over denne "kneika", som kan være en kneik, men som også kan være et enormt fjell, (være seg fysisk eller psykisk helse) så tenker jeg at det er livsviktig, livskvalitet-viktig, hvordan vi bruker denne erfaringen! Var det skjebnen, dårlig energi, uflaks eller sånn er det bare?? "Livet har fart hardt med meg" så her er det bare å holde seg i mørkedalen? Eller skal vi se opp og fram? Hva kan jeg bruke denne opplevelsen til?

Camilla Vår Birkeland snakker i sin bok; "Livets sitroner" om hvordan en kan utnytte motgangen i livet ditt til å oppnå noe positivt. Det er jeg enig i. Når en står midt oppe i en vanskelig situasjon så er det ikke så lett, men når vi kommer opp til vannskorpa så er det lettere å "styre" tankene sine i en positivere (er det noe som heter det?/er det et ord?) retning.

Det er ikke bare å sette seg opp en liste så er alt helt greit, -jeg vet det. Men kanskje det kan være en liten tankevekker/tankehjelp? Jeg har lyst til å dele dette med dere. Noen god og velvalgte ord som du kan ha liggende et eller annet sted og så kan du ta de fram ved behov. For din egendel eller for en venn.

• Du får testet styrken din.
• Du finner ut hva som er viktig.
• Du kan begynne på nytt og omdefinere deg selv.
• Du kan få en følelse av ydmykhet og av å være heldig fordi du har sett at livet er skjørt.
• Du bryr deg mer om dem du er glad i.
• Du har levd med usikkerhet og blir ikke så redd for å ta sjanser i fremtiden.
• Du nyter de små tingene i livet mer.
• Du kan finne kærlighet på uventede steder.
• Du kan få bedre selvtillit fordi du vet at du klarer det utroligste.
• Du forstår mer og kan gi bedre støtte til andre som får problemer.

Den internasjonale kvinnedagen - JA til likeverd!

JA til likeverd!

Noen fakta:
Det var New Zealand som i 1893 ble det første landet i verden som ga kvinner rett til å stemme. I 1910 fikk den tyske marxisten Clara Zetkin gjennomslag for ideen om en internasjonal kvinnedag.
I 1913 fikk norske kvinner stemmerett på samme vilkår som menn, og Norge feiret sin første kvinnedag i 1915.
Kvinner utgjør 70 prosent av de rundt 1,2 milliarder mennesker som lever i fattigdom i verden. I USA utgjør kvinner 21 millioner av de til sammen 37 millioner som lever under fattigdomsgrensa.
80 prosent av verdens rundt 27 millioner flyktninger er kvinner.
Mer enn en av tre kvinner vil i løpet av livet bli slått, voldtatt eller mishandlet.
Kvinner eier ca. 1 prosent av verdens landområder. De utgjør rundt to-tredeler av verdens arbeidskraft, og belønnes med rundt 10 prosent av inntektene.
Ifølge statistikken driver kvinner grundigere research enn menn før de kaster seg ut i investeringer.
Mellom 1945 til 1995 ble antallet kvinnelige parlamentspolitikere firedoblet. Men fortsatt er det mange, selv i Europa, som synes kvinner og politikk ikke hører sammen.
I 2008 gikk Hillary Clinton glipp av muligheten til å skrive kvinnehistorie ved å bli USAs første kvinnelige president. Men USAs kvinner sørget i hvert fall for at det uansett ble skrevet historie da Obama ble USAs første svarte president. 56 prosent av kvinnene som avla stemme, ga den til Obama, mot 49 prosent av mennene.
nrk.no

Hilary Clintons tale i anledning Kvinnedagen, holdt i Seoul, gjengitt i dagbladet.no. Anbefales å lese!

http://www.dagbladet.no/2009/03/08/kultur/debatt/likestilling/kvinnekamp/hillary/5187910/

Likeverd

Likeverd blir det ikke før det blir lik lønn for likt arbeide, uavhengig av kjønn.
Likeverd blir det ikke før vi alle klarer å respektere hverandre, uavhengig av kjønn.
Likeverd blir det ikke før vi deler ansvaret for hus og heim med barn og alle andre oppgaver som følger med, være seg oppvaske eller skifte av dekk, uavhengig av kjønn.
Samarbeid, samarbeid, samarbeid og kjærlighet og respekt for hverandre!