Langt nord i livet fødtes jeg av Erik Bye

Tidlig måtte jeg lære

å nære opp ild

i snø

Hjernen min

sa noen

var frostskadd og litt treg

Men godt vett

viste den ofte når mest trengt

og minst ventet

Bratt

var lendet

der jeg måtte ferdes

og jeg fikk

altfor store føtter

av alle motbakkene

og krum rygg

av alltid

å måtte lute meg mot vind

Men jeg falt ikke,

og stiene etter meg

er lange

Alvor

lærte jeg

av havet,

latter

av takdryppene om våren

Tok jeg den i bruk

en gang iblant

var den sjelden ond

Svarthug

kjente jeg ofte

men båt og teig

lot meg aldri

sture lenge

Stillhet

kjente jeg

men også sangen

som bodde i den

Sang gjorde jeg

helst i moll

og når jeg var alene

Alene

var jeg ofte

men aldri ensom

for det var

dyrespor rundt meg,

fisk under meg

og fjellvåk over

Ømhet

lærte jeg

av småfugl i reir

men blygdes ved den

og skjulte den helst

som en blank

spareskilling

i lovotten

Stridbarhet

lærte jeg

av fedres og mødres

brødnød

men sloss gjorde jeg

sjelden i utide

Makt over meg

fikk ingen

Tålmod

lærte jeg

av et hesteøye

Men tirr meg ikke

for lenge

Liten

var jeg alltid

under berghamrene

men røyskatten

var mindre

og klarte seg godt

selv ved Kyndelsmesse

Uro lærte jeg

av mørkketiden

og varhet.

Frykt

holdt jeg i kragen

Gud

diktet jeg ofte

og Sønnen hans

som kunne gå på

Nordsjøen

i stiv kuling

Det hendte at

Gud kom

og satte seg

ved bålet mitt

om kvelden

Jeg ønsket Ham

hasn egen fred

bød ham en svartkopp

og en pris snus

og sa:

Jeg er et nordmenneske

og - alle ting til tross -

så skylder jeg deg vel

en slags

Takk for det